Når trening gir mening

Når trening gir mening.

Janniche    - @ja9che

Heisann.

La meg først av alt starte med å introdusere meg selv. Janniche, 32 år, bosatt i Molde, jobber i Sivilforsvaret og er mor til to skjønne gutter på 3 og 6 år. Veldig glad i trening og fysisk aktivitet. Turer i fjell, skog og mark og selvfølgelig styrketrening. 

I en hverdag med barn er fysisk aktivitet viktig. Det var hele motivasjonen bak min treningsreise, om man kan kalle det det.


Da min eldste ble født begynte jeg å gå turer, mange turer. Det jeg før hatet, ble noe jeg ikke klarte meg uten. Når man bor på et sted som Molde, omgitt av fjell, fjorder og vakker natur er det nesten ikke lov å si annet.

Etterhvert begynte jeg å prøve meg på styrketrening.
Da jeg så endringene på kroppen og ikke minst; KJENTE endringene treningen ga meg i form av styrke og utholdenhet i helt dagligdagse situasjoner, samtidig med at man ble belønnet med en fastere og finere figur på toppen, avgjorde det hele greia for min del; aldri om jeg skulle slutte med dette.

Etter et par år kom kulen på magen tilbake, midt i en periode med huskjøp, renovering etc.

Som vanlig i mine graviditeter var formen bra, men sukkersuget enormt (ikke mye som er forandret der, altså). Candy King, vaniljefudge og sure kirsebær var mine bestevenner uten at det lot seg nevneverdig bemerke på kroppen. I mai kom storken med leveransen og jeg var i gang igjen; leverte eldstemann i barnehagen, spiste frokost, tok med bilstol og baby på trening. Trente, dro hjem, matet den lille og meg selv før jeg stakk ut og vandret rundt i Moldemarka i opptil timer av gangen.

Mange ville nok sagt at man skulle slappet av, men for meg fungerte treningen, spesielt vandringen i Guds frie natur, som terapi på et trøtt og slitent legeme. Mannen jobbet offshore og jeg var mye alene, så «terapi» var høyst nødvendig:)

En dag tok jeg steget og forsøkte en time på crossfit senteret i byen. Rushet jeg fikk etter timen var helt sinnssykt. Jeg var høy på livet og følte at jeg hadde vunnet i livets lotto. Dette var virkelig trening for meg. Kjapt, eksplosivt og variert, man fikk trent hele kroppen i ett og attpåtil til sin egen «limit». DETTE måtte da være trening som ga mening!

Jeg kjørte på. Lyttet IKKE til kroppen. Når knærne ba om nåde skrudde jeg opp intensiteten. Helt til jeg en dag ikke klarte å gå hverken opp eller ned trapper, ikke bøye knærne, ei heller trene. Fikk konstanter jumpers knee oppe OG nede... i BEGGE knær. Jeg følte at livet var over og at jeg var fullstendig ubrukelig. Sint på meg selv måtte jeg bare akseptere at det var sånn det var. 

 Borte var tankene om hvorfor jeg egentlig trente; tanken på å være sunn og sterk for barna mine. På å være utholdende i lek og moro med de. Plutselig var utseende og muskler viktigere enn en sterk, skadefri og funksjonell kropp som skal bære meg resten av livet. I stedet for endte jeg opp med å skade den. Tiden som fulgte uten trening var tung, både for kropp og ikke minst for sinn.

Et år gikk, endelig bra i knærne. Uten trening det siste året startet jeg forsiktig. Prøvde meg frem. Følte jeg fungerte. Kroppen belønnet en ellers utålmodig sjel for den sjeldne tålmodigheten med følelsen av å igjen være sterk, mer utholdende, skadefri og strammere enn noen gang. 
Jeg kunne ENDELIG være med på treningen jeg elsket og fremdeles elsker; Crossfit. 

 En periode fulgte jeg et trenings- og kostholdsopplegg fra en tilbyder av det. Det gikk ikke mange ukene før jeg fikk se hvor trent jeg egentlig var. Jeg digget det, og aller mest likte jeg følelsen av HVA treningen hadde blitt for meg; jeg var sterk og utholdende. 

Jeg var skadefri og jeg lærte mer og mer om kropp og sinn gjennom min fantastiske venn og eieren av senteret i byen. 

Jeg begynte å sove godt om natta (så godt man kan med to små) åt sunt, godt og variert. Jeg hadde det bedre med meg selv og jeg hadde plutselig følelsen av overskudd. Og igjen slo det meg: det måtte vel være det som VIRKELIG var trening som ga mening??!

Men så skjedde det man håper man aldri får oppleve. Når alt så ut til å bli så bra det skulle kunne bli, snudde det brått og ble til det verste livet kan komme med. Presten på døra. familien på 4 som plutselig ble 3. To små gutter som brått ikke lenger hadde sin kjære pappa og jeg uten min sjelevenn og bauta. Aldri har jeg følt meg mer i villrede, aldri har jeg vært så alene. Aldri har det vært så tomt. Hva f skulle jeg gjøre nå?! 

Midt i det kaotiske, i min dypeste dal, 4 dager etter at alt ble snudd opp ned, satt jeg likevel på senteret og løftet vekter. Pull-ups, nedtrekk, knebøy. Bicepscurl, militærpress og beinpress. Kroppen var svak, hodet var tomt og tårene rant. Men det var helt greit. Jeg var ikke der for å bygge, jeg var der for å tømme meg og samle meg på en og samme gang. Klarne tanker. For å gjøre det eneste jeg følte jeg kunne klare. Treningen ble viktig. Viktigere enn noen gang. Trening ble terapi.

I stedet for å ligge hjemme, stenge meg inne og lukke meg helt visste jeg at jeg måtte ut. Jeg måtte møte omverdenen. Det kom til å gjøre like jævla vondt om 3 uker, 3 måneder eller 3 år, så det var bare å kaste seg ut i det.  Etterhvert kom matlysten, energien og styrken. Litt etter litt har også funksjonalitet og til og med hodet kommet etter. Hukommelsen sniker seg etter og jeg begynner å føle meg mer hel. 

Jovisst er tiden det har tatt også en viktig faktor men jeg har VIRKELIG fått kjenne på hvor viktig trening er og kan være. For ikke bare kroppen, men også for vår psykiske helse.

En kardio økt for eksempel (som jeg forøvrig er for dårlig på) kan snu en helt jævlig dag til den råeste gledesrus på 30 minutter. Så selv om du kanskje en dag ikke gidder, er min oppfordring; gjør det likevel. 

Så til alle dere andre som har tunge dager, tunge tider, motivasjon som skranter, unnskyldninger eller en syyykt høy dørstokk; Tenk over hva du får ut av det å trene. Kjenn på følelsen før og etter en økt. Hva føler du?

Gi kroppen mindre stress, mer søvn, sunn og næringsrikt mat, spis NOK mat og vårt fantastiske maskineri vil belønne deg tilbake.

Noen ganger kan de beste resultater komme i form av det det blotte øye ikke kan se, men i form av hvordan dine øyne ser verden, din hverdag og ditt eget «selv».  

Spill deg selv god og gjør det for deg selv.

La trening gi mening ❤

Takk for meg!



Legg igjen en kommentar

Vær oppmerksom på at kommentarer må godkjennes før de blir publisert